Dette er overskriften på en gammel konsertplakat etter Olav Moe fra Valdres – en konsertform som både han og mange andre brukte mye, ikke minst i første del av 1900-tallet. Nå gjorde jeg det samme for litt over en måned siden, på Osafestivalen – et av de mest spennende og tilfredsstillende oppdrag jeg har hatt! Refleksjonen over dette kommer litt seinere enn tilsvarende bloginnlegg her tidligere – jeg måtte ha litt mer tid til å fordøye det. Selv om dette var en premiere, har jeg gjort liknende ting tidligere: undervisningstimer der jeg har spilt mye, og konserter der jeg har fortalt mye. Men her hadde jeg uvanlig frie tøyler, og resultatet ble mer personlig enn vanlig, og det både kostet mer og ga meg mer å gjøre dette. Jeg fikk snakke om de tingene som betyr aller mest for meg rent personlig, og illustrere det med musikk. Det gjorde også at jeg spilte ting som jeg ellers kanskje aldri hadde tenkt på å putte inn i en konsert, som et salmevers jeg aldri har spilt på fele før, eller en bånsull fra Etiopia.

I festivalprogrammet sto det at jeg skulle «vise mange spanande – og velklingande – døme på korleis folkemusikken har farga og framleis fargar folk sine liv, både til kvardags og fest.» Og dette skulle lede videre til «refleksjonar kring kva rolle musikk speler i liva våre, og kor viktig det er å ta vare på den krafta.»

Disse refleksjonene var dels av kulturpolitisk karakter, der jeg kommenterte både positive og (kanskje mest) negative tendenser i utviklingen nå til dags, men de var også refleksjoner om hvordan musikken har hjulpet meg i eget liv, i svært så vanskelige perioder. Vi musikere sier av og til at vi skal vekke følelser hos publikum uten selv å la følelsene løpe av med oss, men la musikken «gjøre jobben» – og her var det litt av det samme, på en annen måte: Jeg måtte referere til disse forferdelige opplevelsene uten å brodere det ut, og uten at publikum skulle bli ille berørt eller tenke «stakkars deg», samtidig som alvoret skulle være tydelig nok. Dette var noe av det jeg var mest spent på på forhånd, men jeg gjennomførte det, og angret ikke etterpå.

Noe av det jeg er mest glad for at jeg fikk fram, er at musikk ikke er en aktivitet først og fremst for oss profesjonelle og en konsumvare for alle andre, men at musisk aktivitet bør være en viktig ingrediens i alle menneskers liv. Slik sett prøvde jeg å male et tosidig bilde av folkemusikken: Fra én side sett var det kanskje mer profesjonalitet i eldre tiders folkemusikk enn vi tror – men den deltakelsen fra folk flest som folkemusikkulturen tross alt innebar, er også noe vi savner i kulturlivet i dag.

Takk til Osafestivalen for dette oppdraget! Og kanskje det blir flere liknende anledninger?